Hjertet mitt kan glede seg over dette resten av livet!
Et klipp fra Ønskedrømmen, som viser mitt møte med Celine Dion, er på nett nå. Klarer ikke slutte å gråte. Jeg er verdens mest stolte og lykkeligste jente - uten tvil!
Ønskedrømmen Gjøvik kl.20 i dag, lillejuleaften!
Jeg kjenner jeg både gleder og gruer meg angående Ønskedrømmen i kveld. Er alltid rart å se seg selv på tv. Det var i hvertfall en liten pris å betale for min største drøm!
Jeg var bakerst på lokalavisa i går, nærme bestemt Oppland Arbeiderblad, hvor jeg fant tre feil i artikkelen. Jeg synes alltid det er veldig kjipt når det blir feil og ikke fakta. Perfeksjonisten. Jeg har i hvertfall fått med meg reklamen mange ganger, og jeg blir like oppspilt hver gang! Jeg blir så stolt over å ha møtt Celine Dion!
Hele familien skal treffes for å se Ønskedrømmen sammen. Kanskje Naila og moren kommer og ser sammen med oss også? Hadde i hvertfall vært ekstra koselig å ha dem der.
Jeg har vasket Celine-tskjorta mi, slik at den ligger klar. Skal jo selvfølgelig ha den på under programmet!
TV2s Ønskedrømmen kl.20 i kveld, lillejuleaften : )
TV2s Ønskedrømmen 23.desember
Gjøvikepisoden av Ønskedrømmen er nå endret fra 10. til 23.desember - på lille juleaften! Grugleder meg. Jeg blir like overraskende hver gang jeg ser meg selv på reklamen eller hører meg på radioen.
And that's a true story!
Se mitt møte med Celine Dion
Pogramlistene for Ønskedrømmen ligger ute nå. Gjøvik er 23.desember kl.20 på TV2!
11.august 2007
Jeg vet det er sånn cirka 2 år siden jeg sist blogga (føles det som), men jeg som har flyttet, har ikke fått internett i leiligheten før i dag! Men...
11.september 2007 var dagen jeg fikk hjertepumpa, nærmere sagt en VentrAssist (LVAD). I år var det 4 år siden. Hvert år er like spesiell, og alle i familien og de på Rikshospitalet er kjempestolte av at jeg gikk derfra med mitt eget hjerte, altså uten transplantasjon. Jeg er veldig stolt selv. Faktisk overlykkelig av at det gikk så bra, noe vi egentlig ikke skulle gå ut ifra in the first place. Miracles happens...
Skal jeg summere det opp, så er Rikshospitalet og møtet med Celine Dion det største som har skjedd meg, selv hvor alvorlig og skummelt Riksen var. Jeg velger å se på sykdommen og sykehusoppholdet som positivt, rett og slett fordi jeg bare har fått bra ting ut av det. Nå må vi jo se bort ifra at jeg har en pacemaker, diverse organtull osv, men sånn bortsett fra det, så er livet mitt "en dans på roser".
- - -
That was my story, but stay tuned...
Kjære Frida...
I gotta be the worst blogger in history. Grunnen til at jeg nå har satt meg ned, er på grunn av min søte, lille venninne Frida, som i dag gråt på sine knær mens hun bønnfalt meg om å blogge litt mer. Jeg tenkte at hvis denne to år yngre 'superfan of mine' virkelig trenger mine vise ord i disse dager, så er jeg villig til å gjøre et forsøk. Så her kommer et blogginnlegg dedikert...til en av mine....søteste jenter....bedre kjent som....Frida.....eller FinskeFrivar!
Ble dårlig med "vise ord", så her slenger jeg med et bilde, siden de alltid sier mer enn tusen ord...
Føler nå at Frida virkelig vil sette pris på et bilde av meg. Er ingen grimase, så hun får jammen meg nyte øyeblikket!
JEG FIKK MITT ØNSKE OPPFYLT!
Ja, jeg har vært med på TV2s Ønskedrømmen denne sommeren! Siden ønsket mitt var å se Celine Dion live på en scene, gikk turen til Las Vegas, nærmere bestemt på Caesars Palace's suite i 45 etg, den 7.-11.august 2011!
Nedenfor ligger det en link til Ønskedrømmens trailer. På 00:58 ser du mitt møte med Celine Dion!
Kommer på TV til høsten, antageligvis i november, så følg med!
Natt til 20.august 2007
Dagene går i surr, jeg aner ikke datoer. Reise, bursdag, forberedelser, jobbing og det som er gjør at jeg ikke helt klarer å følge med. Nå ligger jeg en dag etter... Men hvis jeg ikke var, ville jeg natt til 20.august ha sagt:
I dag er det 4 år siden jeg fikk "tilbakefall" på Rikshospitalet. Jeg lå på hjertemedisinsk overvåkning, hadde fjernet ballongpumpa noen dager tidligere (nærmere bestemt på 16-årsdagen min), og da var det på tide å slappe av og bli friskere. Trodde jeg. Rett før jeg nesten hadde sovnet, kom legen inn på rommet mitt og satt seg ved siden av sengen min. Klokka var nærmere 02.30 på natten. Forsiktig fortalte han meg at jeg hadde fått et "tilbakefall" og at nå var hjertet mitt blitt dårligere igjen. Han informerte også at foreldrene mine var blitt kontaktet og at jeg var nødt til å hasteopereres med en gang. Rolig svarte jeg: "Okei...", før legen gikk for å ordne litt sykehusting før operasjonen.
Mamma og pappa kom halvveis løpende bortover gangen, og akkurat i det de passerte legen, kikket han ned, og mammas tanker ble til: "Åh, nei...nå er hun død!". Men det var jeg heldigvis ikke. Da mamma og pappa entret rommet mitt, svarte jeg et muntert "Hei!", før de gjorde det samme. Jeg prøvde alltid å være så positiv og munter for å beskytte mamma og pappa. Jeg klarte aldri å se dem triste, så jeg prøvde hva som helst for å få dem til å smile. Selv hvor sliten og lei jeg var, men det var ikke alltid så lett. Jeg hatet de dagene hvor jeg ikke klarte å være "glad" og positiv. Jeg gråt, skrek og orket ingenting, noe som gjorde at jeg ble satt tilbake i et par dager. Jeg følte meg som dritt! Men det er jo kanskje ikke så rart...?
Da foreldrene mine kom, holdt sykepleierne allerede på med å "løsne" meg fra veggen. Jeg fikk bl.a en surstoffbeholder i stedet for det oksygenhullet i veggen. Diverse andre ledninger ble frakoblet, siden jeg kunne klare meg en liten stund uten til jeg fikk kommet meg opp til operasjonsstua. Sykesenga mi ble trillet i rekordfart gjennom korridorer og heiser. Min største bekymring var: "Hvor er mamma og pappa?". De var rett bak meg, men jeg så dem ikke. Plutselig kom mamma ved siden av meg, holdt meg i hånden. Da spurte jeg: "Hvor er pappa?" Han var rett bak oss, men måtte holde seg litt unna for å gi bedre plass til sykehuspersonellet som trillet senga mi. Så lenge jeg visste at dem var i nærheten, var allting greit for meg. Alt gikk så fort! Plutselig ble jeg sendt inn på opersjonsstua, mens mamma, pappa og sykepleier Therese ble stående utenfor med ekstremt dårlige nerver...
- - -
Stay tuned. This is my story...
17.august 2007
I dag er det 4 år siden jeg feiret 16-årsdagen min på Rikshospitalet. Samme dag fjernet jeg også aortaballongpumpa som satt i min høyre lyske. Smertefullt og fælt med bare lokalbedøvelse i lysken. Legen ba meg ligge helt stille, men det var ikke særlig lett da det føltes som om han rev ut alle invollene mine samtidig! Det nappet og lugget inni kroppen min mens han dro ballongpumpa "forsiktig" ut! Plutselig kjente jeg en varm følelse på høyre lår. Jeg kikket opp og fikk øye på legen som holdt ballongpumpa over låret mitt mens det dryppet masse blod på meg! Det varme følelsen var faktisk blod, men jeg fikk ikke panikk av den grunn. Jeg var bare glad for at den endelig var ute, og at jeg nå kunne "slappe av" med klemma rundt hofta. Den var der for å trykke på pulsåren slik at ikke blodet fortsatte å renne ut.
Jeg fikk rosa kamera i gave av verdens herligste lillesøster <3
- - -
Stay tuned. This is my story...
9.august 2007
Jeg kom nettopp hjem fra ferie, og har ikke kunnet blogge før nå. Hadde jeg kunnet, ville jeg 9.august ha skrevet noe sånt som dette:
I dag er det 4 år siden jeg ble innlagt til Rikshospitalet. Etter en natt på Ullevål, fikk jeg beskjed om at det var for alvorlig til at de kunne gjøre noe. Legene på Rikshospitalet var flinkere, så jeg ble kjørt i ambulanse like etterpå. Jeg hadde fått operert inn en aortaballongpumpe som skulle hjelpe hjertet mitt. Tynne rør stakk inn i min høyre lyske og opp til hjertet. Jeg fikk noen doser morfin for å lindre smertene, noe som gjorde at jeg til tider bare husker små flash...
På hjertemedisinsk overvåkning på Rikshospitalet.
- - -
Stay tuned. This is my story...
